Ingridable

Kattevarme

2009-11-25T19:27:00.005+01:00

Da jeg kom hjem fra skolen i dag, vadende i gjørma, med en sekk bare et par kilo tyngre enn humøret mitt, kom det en liten, svart pus mot meg. De fleste kattene i nabolaget er litt sky og vil ikke ha kos når jeg møter dem, men denne kom løpende med en gang den så meg. Jeg bøyde meg forsiktig ned og strakte ut arma mot den. I stedet for å snuse skeptisk og så rusle videre, hoppet den rett opp i armene mine, mol og gned seg mykt mot kinnet mitt. Slik sto vi ei stund, i mørket og regnet, til katten hadde noe annet fore i epletreet bak oss, og jeg måtte inn og lage middag.

"Snart" jul

2009-11-20T13:54:00.002+01:00

Siden det likevel er jul på alle bauger og kanter allerede, kan jeg vel driste meg til å slenge frampå et par tips her inne også:

Her er stedet å se etter årets julegaver. Hvis du likevel vil gi bort noe "håndfast", finnes mange gode tips her. Et kajakkurs, litt gårdsmat eller en gave fra billettservice ville for eksempel ikke vært meg i mot ...

I går

2009-11-09T08:21:00.003+01:00

var jeg på teater, og det var så innmari bra, og hadde jeg bare hatt tid skulle jeg skrevet en skikkelig lang, god, inspirert blogg om det, om fantastisk komikk, om kult konsept, om skuespillerprestasjoner, om latterkramper i publikum, om forskjellen på vulnerable og needy, om klassikere, ja, om det unike møtet mellom scene og salong, jeg skulle faktisk til og med skrevet om teateret som sådan, om hvorfor vi trenger det, hvorfor det fortsatt er noen vits. Såpass, altså.

Men det blir ikke noe av.

Det var forresten nature theatre of oklahoma med sin Romeo and Juliet. Takk til TAG og Verkstedhallen.

Nammis

2009-08-10T20:00:00.001+02:00

Det e jo et spørsmål om å gi og ta.

2009-07-26T15:07:00.006+02:00

Choco Boco Bakklandet, søndag formiddag:

Jo, det e jo et spørsmål om å gi og ta!
Oh, my gosh. Oh, my gosh. Oh, my gosh. You guys are too nice. I gotta get out of here.
Å gå inn i et forhold med den innstillinga at partneren ska gi dæ nå? Det e jo itj det det handle om. I det hele tatt!
Nææh, æ orske itj nå sånn maaasterstudium, nei.
Men én nabo e nok, det.
Æ bli jo kvalm av sånt, æ.
Så sa dæm: Nei, a Tina e itj her nei. Så bynt dæm å kjør ut fra sentrum, da. Dæm fant a på Heimdal.
Det e jo angsten, da.
Det e jo kanskje likså greit det, da.
Maybe, it is so bad wezzer, maybe it got delayed a bit, zey had to vait for ze bøss.
Kjøpesenter og sånne ting? Kan mamman eller pappan til lille Kaja vennligst... Pha!
Æ vart redd no.
The couch in my room is very small!
Johooo! Æ tok med mæ a Camilla.
Åja.
Han hadd blødd ihjæl, åsså. Nødstoppen hadd itj funka.
Det e her det skjer, faktisk.

Tüte 2

2009-07-06T17:36:00.003+02:00

Skal det være en gave? Vil du ha den pakket som gave? Skal boka være en gave? Tror du at du vil ha med en byttelapp? Ville du hatt boka pakket inn? Byttekort? Selv om den er på salg, ja. På alle Norlibutikker, ja. Barnepapir eller voksenpapir? Trenger du et kort til gaven? Gave? Innpakka? Vil du ha den varma? Ta med eller sitte her? Byttelapp? Gavepapp? Tüte?

Tüte?

2009-07-02T21:16:00.002+02:00

Vil du ha en pose? Ville du hatt en pose på det kanskje? Kanskje du vil ha en liten papirpose rundt dem? A bag? Pose, vil du ha det? Pose? Vil du ha en bærpose? A bag to carry it in? Would you like a bag? Would you, uhm...? Tüte?

Wilder than thou

2009-06-15T11:35:00.008+02:00

Noen mennesker har ekstra behov for bekreftelse. For å vise at de er spesielle, skiller seg ut fra massen, de må markere seg. Men ofte tror jeg det er kun konkurranseinstinktet som snakker. Denne posten er ikke et forsvar for janteloven, og jeg gir gjerne ekstra oppmerksomhet til en som trenger det, men en samtale mellom venner er da vitt-er-ligen ingen konkurranse om å toppe hverandres historier. Denne posten slår et slag for høflighet og taktfullhet!
Ofte hørt:

- Ja, den serien så jo jeg før den ble så populær, har digget den i årevis jeg, men det er jo ikke så gøy lenger nå når alle liker den (= du er ikke like kul som meg fordi om du også synes Twin Peaks er bra).

- Å, jeg rekker ikke å svare på noen mailer, nesten, jeg, de ryr jo inn. Så nå har jeg begynt med sånn mappesystem i innboksen. En mappe for styreledermail, en for redaksjonsmail, en for UKAmail, en for ISFiTmail, en for generalfunksjonærsekretariatmail, en for majorstyretforcvryttereogvervonanistermail... (= se så mange viktige verv og dermed kule venner og utallige jobbmuligheter og vanvittig travle dager jeg har, usannsynlig populær og travel er jeg).

- Herligheeet, jeg er så trøtt i dag! Først var jeg på skolen i heeele går, sto opp drittidlig for jeg fikk ikke sove, sov kanskje to timer, så da sto jeg opp og dro på skolen og fikk jo ikke lest en drit, men drakk så sykt mye kaffe, det er jo ikke sunt så mye kaffe som jeg drikker, og så var det jo generalfunksjonærredaksjonsstabsmøte og det tok så jævlig lang tid, åtte timer tok det, og så måtte vi selvfølgelig ta en øl etterpå, og det ble jo ti øl, så jeg la meg ikke før kl 6, så jeg er egentlig full ennå og har helt syyyykt mye å gjøre i dag (= samme hvor sliten du er, er jeg slitnere enn deg).

What ever happened to class? Why is it everone now is a snake in the grass? Hvorfor kan man ikke bare snakke sammen og lytte til hverandre uten å bruke all tid vennen din snakker til å planlegge neste innlegg som om det var en konkurranse? Vi er vel ikke Monty Pythons "Four Yorkshiremen" heller? (Enda det hadde vært litt gøy... Neste gang det fortelles første-gangen-vi drakk-historier: Meg: "Husker at jeg skyldte ned hjemmebrenten med farris, uh, ikke bra!" Venn: "Håh! Skyldte ned! Jeg skyldte ikke ned med noe, jeg! Dessuten måtte jeg drikke spriten min fra en sammenrullet avis! Nei, forresten, jeg måtte suge spriten ut av en fuktig klut! Og var ikke kluten tørr når jeg var ferdig, vanket det pryl!")

Neste gang noen driter i hva jeg sier fordi hun er så opptatt av å toppe min historie, sier jeg bare:

"Luxury! We used to dream of livin' in a corridor! I had to get up in the morning at ten o'clock at night, half an hour before I went to bed, eat a lump of cold poison, work twenty-nine hours a day down mill, and pay the mill owner for permission to come to work, and when we got home, our Dad would kill us, and dance about on our graves singing "Hallelujah."

Lyrics | Catherine Zeta-Jones / Queen Latifah - Class lyrics

Den sløveste kritikkstudenten i skuffa

2009-05-15T19:37:00.008+02:00

En dag da jeg skulle si "kritisere", blandet ordet analysere seg inn og jeg hevdet med fynd og klem at jeg syntes det var vanskelig å kritilisere bøker. Og akkurat da forsto jeg hvorfor.
Jeg er en kritiliker.
Når jeg skal kritisere noe, eller bare se, lese eller oppleve noe og prøve å mene noe om det etterpå, setter jeg meg inn i stoffet, full av nedlatende pågangsmot, men ender med å like det. Hver gang. Noen har gjort en innsats og laget noe. Skrevet og jobbet og overveid, kanskje svettet og grått, men tvunget seg videre. Det kan være vanvittig kjedelig å lese, meninger helt på kanten, fullt av klisjeer, eller direkte plagiat, men det finnes pinadø alltid noe å sympatisere med, og jeg ender opp med å like det.
Damnit.
Jeg prøver å være streng, jeg prøver å være skarp, nådeløs, til og med elitistisk og arrogant. Men så er det noen fine formuleringer, en rørende historie, et fint navn, en svenske, en kvitveis, ei katt, de stikker seg fram og jeg kommer ikke unna å få litt sansen for det.

Hei, jeg heter Ingrid. Og jeg er kritiliker.

Din gauder!

2009-05-14T14:10:00.004+02:00

Dagens yndlingsord:

GAUDER.

"Gauder er eit ord som kan brukast om ein luring eller ein flåkjeft. Det kom opphavleg frå Nederland", sier Wikipedia.

Jeg husker Ole Elveplassen fra Bør Børson Jr. rope etter Bør "Din gauder!!!"

Gauder er også et tysk etternavn. Hartwig Gauder, for eksempel, er en tysk kappgjenger som konkurrerte for DDR og har både OL, VM og EM-gull i 50 km.

Og hvis noen lurer på hva en flåkjeft er, kan de konsultere Norsk Blå ordbok (eller la det være fordi jeg allerede har gjort det):

flåkjeft ( fam.) flåkjeftet person

Etym.:1. ledd flå II i bet. 'bred, åpen'

Klart og tydelig.

Stikkord for i dag, mandag

2009-05-11T12:06:00.004+02:00

Kjøkkenbord
Melon
Student spiralblokk/linjer
Leselampe
Druer
Plommetre
Sol
Te
Regn
Stille
Skiftende skydekke
Knekkebrød
Klesvask
Oppvask?
La det være
Skjerpings
Edderkopp
Sjongleringsball
Son of Rambow
Skritt i andre etasje
Basilikum
Konsentrasjon
Adressa
Fokus
Allerede nå, men ennå ikke

En formiddag på Bristol Konditori

2009-05-06T22:40:00.004+02:00

I går leste jeg til eksamen på Bristol Konditori*. Dette er det jeg opplevde der:

Pensjonister satt ved hvert sitt bord og løftet de tunge øynene sine forhåpningsfullt mot enhver bevegelse i rommet. Klokka var litt over ti på formiddagen og jeg var ute etter et stille sted for å lese romanen min. Stille var det. Dødsstille. Et pinlig kremt, en stol som skrapet mot gulvbelegget. Jenta bak disken listet seg rundt med tua.
Så kommer en lang, lang, mann inn døra. Han har ikke hår, men briller, vest og joggesko med gullglitter. Han kjøper kaffe og baguett, tar vesten av og setter seg ved bordet foran meg. Han tømmer kaffekoppen raskt og går for å hente påfyll. Etter tre kvarter har han tømt fem kopper kaffe og finlest to sider i Aftenposten. Han tar på seg vesten sin og fisker fram en våtserviett fra den ene lomma. Så setter i gang og skrubbe hendene sine. Finger for finger, håndflata, håndbaken, om og om igjen, og en gang til.
Jeg tar meg selv i å stirre og lar blikket gli videre til veggen bak mannen. Den er dekket av en brun, barokk tapet under et staselig takmaleri høyt, høyt over meg. På den barokke vegge henger Mona Lisa innrammet med Marge Simpson-hår og på rosa bakgrunn. I et så, i grunnen, staselig lokale som Bristol har, eller er, skjærer bildet i øynene mine og gir meg en guffen stemning. Det stemmer ikke. Men så stemte det likevel. Fire eldre damer kom med napoleonskaker og kaffe, satte seg ved bordet under bildet og diskuterte funksjoner på mobiltelefonene sine. Bildet var litt som de fire damene. Som når ei god gammel kjøttkakebestemor bestemmer seg for å være sprek og kjøpe seg iPod, eller signe opp på Facebook. Mona Lisa med Simpsons-hår. Gamle, staute damer med rosa iPhone. Det ga mening.
Den lange mannen med de meget reine hendene ble erstattet av to eldre menn som diskuterte sin opplevelse av Teheran og seinere Alexander den Store. Selv innså jeg at det hadde gått to timer siden jeg kom og at jeg bare hadde lest et par sider. Her var for mye spennende å se på. Jeg kan også tenke meg at jeg selv var verdt en liten observasjon der jeg satt i hjørnet mitt med Jane Austen klossete balansert foran ansiktet mens jeg smugspiste matpakka som lå gjemt i sekken. Bristol, altså.

*Grunnen til at jeg oppsøkte akkurat Bristol, var at jeg ofte savner en kafe i Trondheim hvor jeg kan sitte for meg selv og lese. Drømmekafeen må ha: en lenestol ved et lite bord i en krok hvor jeg kan sitte alene uten å føle at jeg tar opp plass. Lenestolen må stå langt inn i lokalet, ikke ved disken eller døra eller do, for å sikre lite gjennomtrekk. Det bør stå ei leselampe ved stolen. Det bør være en rolig kafe med ingen eller dempet musikk som ikke tar oppmerksomhet. Kafeen bør ha dagens aviser... Anywho, jeg har jo ikke vært på alle kafeene i Trondheim, så jeg bestemte meg for å gi Bristol en sjanse.

Synes du denne bloggen er vel brun?

2009-05-04T15:26:00.001+02:00

Trykk på cornify-knappen til venstre! Mange ganger.
(Refresh når lei)

Det spirer!

2009-05-03T13:40:00.006+02:00

Å ha hage er det deiligste. Det er nok ikke til å legge skjul på at jeg er ei landsens jente. Jeg har alltid savnet plena og umiddelbar utendørsmulighet om sommeren og vedovn om vinteren etter at jeg flyttet til Trondheim og stort sett har bodd i tredje etasje. Og nå har jeg det! Jeg har i plutselig 4H-inspirert barndomsånd sådd grasløk, persille, basilikum og gulrøtter. Jeg har kjøpt plantegjødsel og har ei lita notatbok hvor jeg skriver ned når jeg gjør hva og hva som spirer når. O lykke.

Jeg veit ikke helt hvordan jeg skal følge opp denne såinga mi. Som om det er plass til førti gulrøtter i en juskartong når de blir litt større. Kan jeg sette dem ut? Dør de da? Jeg kan se Elgeseter Bru fra hagen min. Den er veldig storby-aktig. Og det er fortsatt bare fem minutter å gå til Dromedar. Thank god. Det er nok ikke til å legge skjul på at jeg jeg ei byjente.

En selvbevisst post

2009-04-14T18:33:00.002+02:00

Det ser ut til at det er i eksamenstider jeg blogger. Forrige post er fra hjemmeeksamen i høst, og nå er jeg jammen i gang med vårens. Og jeg har ikke ofret bloggen en tanke siden forrige gang. Forrige eksamen altså, ikke forrige gang jeg tenkte på bloggen, jo, forresten, det er jo samme gangen det. Og hva med det? Det er jo ikke rart i det hele tatt, det er jo ikke en gang et morsomt poeng at jeg blogger når jeg har eksamen, alle gjør andre ting når de har eksamen og jeg gidder ikke en gang skrive om facebook. Jeg hater facebook. Men nå er jeg ferdig med å skrive om facebook.

Også det faktum at ingen lenger leser bloggen min (av naturlige årsaker) har minst en gang tidligere vært et tema her på bloggen. Da kan man jo tenke at det er nokså bortkasta tid å sitte og skrive dette her. Jeg kunne like gjerne ha skrevet det i ei bok som ingen andre skal åpne eller på et ark jeg kan kaste etterpå eller bare tenkt det inni hodet mitt og ferdig med det. Men jeg skriver her likevel, så da betyr vel det at noen kommer til å lese det? Hah, jeg veit vel godt at det er stor forskjell på den fysiske skriveprosessen og passiv kontemplasjon, og forskjell på om noen kan komme til å lese det mot at jeg skriver kun for meg selv. Åh, dagens ungdom, å, kontakstsøkende, rastløse, avhengig av jævla facebook-ungdom. Din idiotiske internettoman der du sitter, du kan være så selvbevisst du bare vil, det er jo det du håper, at noen skal lese det, selv om ingen leser det, og selv om du også littegrann håper at ingen leser det, for nå har du gått for langt, for sikker på at du skriver til ingen.

Jævla internett.

Ferdig med hjemmeeksamen

2008-12-06T20:33:00.002+01:00

Den skal leveres på mandag og nå er det lørdagskveld. Så nå sitter jeg i stua og tør ikke gjøre noen ting. Ikke tør jeg se på oppgaven, for da rakner sikkert hele selvtilliten og så begynner jeg å flytte om på ting og tenke nye, farlige tanker det egentlig ikke er plass til. Og ikke tør jeg gå ut, ta ferie, finne på noe gøy. Det kan jeg jo ikke, jeg har jo hjemmeeksamen helt til mandag. Da kan jeg ha det gøy. Ikke nå. Så i kveld må jeg se på Kjersti Holmen og Hege Schøyens elendige show på NRK. De er gamle damer med hengepupper og roper høyt. Jeg hører dem ikke, lyden er av og Bob Dylans bootleg-plate står på. Forsiktig tar jeg meg et glass vin, drikker forsiktig. Det går bra, jeg har det fortsatt ikke gøy.

En hemmelig blogg

2008-10-01T13:27:00.006+02:00

Haha, dette er en hemmelig blogg som ingen andre enn jeg veit om. Jeg roper ut i internettet: haALLLLOOOOOooooOOOOO!!!

Men det var det ingen som hørte. Haha! Hoho. Hihi!

Oi, jeg prompa. Haha.

Noen som har ei god paioppskrift?

2008-09-09T10:33:00.000+02:00

Ingrid leser ikke, hun blogger

2008-09-09T10:08:00.003+02:00

Det er visst det som skjer når Ingrid er på Dragvoll. Nå har hun ikke vært der på et halvt år, og heller ikke blogget på et halvt år. Og så, etter ei uke tilbake, ei uke med hard studering, er hun i gang igjen. Nå har hun sittet ved pulten i over en time og ennå ikke lest ei eneste setning. Hver gang hun forsøker skjer det nemlig noe rart: hun bøyer seg over Kunstfilosofi, en kritisk innføring og med én gang lyder Martha Wainwrights høye stemme inni hodet til Ingrid: "You bloody motherfucking asshole, oh you bloody motherfucking asshole, oh you...."
Hun legger bort boka, spiser en banan, ser ut vinduet, tenker litt på blåbær, finner fram Kulturjournalistikens grunder og så er hun der igjen, Martha. "Oh, you bloody!" Hva skal dette bety?

I villredet

2008-01-12T23:12:00.000+01:00

Kjære 2008.
Velkommen hit. Du har jo vært her ei stund, men jeg har ikke fått ønsket deg velkommen ennå. Jeg har nemlig drevet og flyttet. Fra ett sted til et annet. Og det tar tid når man har så mange ting å bære på som jeg har. Men selv om jeg bar og bar, løfet og kjørte og bar, helt til alle tingene mine hadde fått sine egne sted i det nye rommet, ble ikke alt like ryddig som jeg hadde håpet. Jeg har fortsatt ikke orden på noen ting, ikke veit jeg hva jeg skal og det er jo mest fordi jeg ikke veit hva jeg vil, og det fant jeg ikke ut av selv om alt jeg har er på plassene sine. Jeg var i villrede før jeg dro, og nå har jeg flyttet inn i villredet. Jeg er redd det er for godt. For hva veit vel jeg om tingene virkelig står på plassene sine? Kanskje burde jeg plassert senga langs den andre veggen, den uten vindu? Og da burde kanskje bokhylla stått i lyset fra lampa på hylla? Hvis det var der lampa skulle stå, da.

Så du får ha meg unnskyldt for å ha tatt så dårlig vare på deg, 2008. Jeg skal komme så fort jeg kan. Men det er ikke sikkert jeg rekker det før i 2009. Det kommer helt an på hvor skapet skal stå.

Det skjer med andre, men ikke med meg,

2007-12-03T12:24:00.001+01:00

hadde jeg alltid tenkt. Helt til den adventen da alt ble snudd opp ned.

Jeg hadde fire eksamener den førjula, men var likevel ferdig relativt tidlig og så fram til fri og julejobbing på bokhandelen hvor jeg var ekstrahjelp. En dag da jeg satt på biblioteket og leste om generativ syntaks, kom juleturnusen på e-post fra sjefen på bokhandelen. Jeg skulle jobbe masse. -Bra! tenkte jeg. De pengene kommer godt med.
Så så jeg lenger ned på turnusen. 24. 12. Ingrid 9-13. Hva? Blodet stanset i årene mine. Jeg stivnet på stolen min blant lydbøkene på biblioteket og måtte se om igjen. Men jeg hadde ikke lest feil. Jeg var satt opp til å jobbe på julaften.

Det er nå gått et par uker siden jeg mottok turnusen. Jeg har falt til ro med min skjebne nå. Jeg har akseptert at det ikke blir noen Askepott, ingen hyggelig julefrokost med familien, og at alt dette må erstattes av jobb og Reisen til Julestjernen, som jeg ikke er spesielt glad i engang. Det har vært hardt, men det er virkeligheten, og den kan man ikke gjøre noe med.

Jeg brukte å tenke at det aldri ville hende meg. Men jeg tok feil.
Jeg skal Jobbe på Julaften.

Gøy med MFEL

2007-11-20T11:26:00.000+01:00

Medisin for ikke-medisinere byr på... så mye gøy som en lager selv. Men av og til spreller boka til med fiffige formuleringer som får fliret i fart. (?) Hva med : "Afasi ved venstresidige hjerneskader er ofte mer uttalt hos menn enn hos kvinner." Det er ordvalget jeg sikter til. Afasi er mer uttalt hos menn... Ha! Uttalt! Jeg ler meg ihjel. Akkurat som om blinde flekker er mer synlige hos noen, eller at det er mer uhørt med døve noen steder, eller at kastraksjon er mer dødfødt (?) i noen tilfeller. Eller at dykkersyka er mer... dyptgående... Ja, nei. Nok moro for i dag.

My blogging inspiration has gone missing

2007-10-11T11:34:00.001+02:00

Og det enda jeg sitter på Dromedar med mac'en min og alle forutsetninger ligger til rette
for en flom av ord i urban espressorus, en hvilken som helst laid back formiddag i oktober. I den anledning har jeg skrevet et lite dikt. Det heter Ny Mac.

Ny Mac

Ny Mac på bordet.
Og nye kvite dokument!
Her må då ordi koma
her som er så fin mac
og så fine dokument!
Sluddet la seg i Nordre
so kom kråkane og sette seg.

Ja. Slik er det.

Huskelapp

2007-09-09T18:49:00.000+02:00

Noen filmer får meg til å ville være noen andre. Noen veldig pene, i et annet land, med mye mer sjarm, vakrere språk og et mye viktigere liv. Jeg tenker at hvis jeg hadde hatt en sånn jobb eller bodd i den byen eller hadde hatt en sånt skjerf, hadde alt vært bra, da hadde jeg vært tilfreds og ikke minst hadde jeg vært veldig pen og kul. Og så, når filmen er ferdig går jeg ut i Trondheims gater for å finne et sånt skjerf som har løsninga på alle problemer og utilfredse følelser og så finner jeg noen andre greier også (kanskje en genser eller et par sokker) som ser ut som de kan gjøre nytten og så kjøper jeg genseren og sokkene og en masse andre saker med de samme jeg er i gang og så blir jeg helt stressa og kvalm inni meg fordi jeg kjøper og kjøper og ikke føler meg noe kulere og på toppen av det hele kjøper jeg en sjokolade, for jeg er jo sulten etter all traskinga og kjøpinga, men også etter hvert så blakk at jeg ikke kan kjøpe meg en ordentlig middag, så i tillegg til å føle meg stressa og kvalm, føler jeg meg nå også feit. Og når jeg tenker meg om er det jo ikke sikkert at å prøve å ligne på Audrey Tautou er løsninga på alt, i alle fall ikke hvis jeg ikke satser høyere enn bare å prøve å ligne på skjerfet hennes og resultatet bare blir stressa, kvalm og feit.

Jeg må prøve å huske dette.

Observasjon

2007-08-30T20:18:00.000+02:00

Da jeg gikk til bussen i morges, var lufta så kald og klar og høstaktig. Jeg trakk pusten dypt og lukta på regnet og fikk med en gang veldig lyst til å gå på teaterøvelse.
Men det var jo ikke det jeg skulle.

2007-07-30T09:13:00.001+02:00

Forresten så har bloggen sommerferie. Sterkt eller svakt tilbake, alt etter som, i slutten av august en gang.

Røyk

2007-06-15T14:06:00.000+02:00

Jeg har alltid hatt lyst til å begynne å røyke. Det ser så innmari godt ut. Jeg har jo prøvd det og veit at det ikke er godt i det hele tatt, jeg hoster og harker, klassisk første trekk-scene. Dessuten blir jeg vettskremt av tanken på innsiden av lungene, og får et behov for å vaske meg på utsida, for å kompensere for dritten på innsida. Men det ser så innmari godt ut. Akkurat når en røyker suger røyken inn, den tilfredsstillende lyden av gloa som spiser seg lenger inn på pinnen, det knitrer så vakkert. Og den fine røykstrålen de puster ut, rett opp, rett ned, rett fram, i ringer, ingen ser så kloke og tenksomme ut som de som blåser ut sigarettrøyk. Av en eller annen grunn får jeg spesielt lyst på røyk når det er kaldt, helt irrasjonelt, man blir vel ikke varmere av å røyke? Og det er jo bare prakk å måtte ut å stå i kulda for å tilfredsstille behovene sine. Men jeg skulle gjerne ha gjort det. En gang kjøpte jeg meg en røykpakke. Sigaretten passa veldig godt mellom fingrene mine, jeg synes vekta og konsistensen er veldig tilfredsstillende. Jeg tente den etter ei stund. Men det smakte ikke godt. Selv om jeg ikke trakk helt ned. Dessuten er det ingen som ser så lite smarte ut når de blåser ut sigarettrøyk som de som ikke trekker røyken helt ned. Det hele var veldig skuffende. Resten av røykpakken ga jeg bort til en uteligger. Det føltes mye bedre, men det stillet ikke røyksuget. Kanskje det er en slags sein oralfase jeg er inne i? Eller alltid har vært inne i og tilsynelatende aldri kommer ut av.. Er det ikke der man vanligvis er i ett-toårsalderen? Jeg har jo aldri vært utsatt for masse passiv røyking så vidt jeg veit. Ingen i familien min røyker, og mamma røykte ikke da hun var gravid med meg. Hvis hun gjorde det, håper jeg i alle fall hun sier fra, så jeg kan få en forklaring på dette merkelige fenomenet. Jeg har lært meg å drikke kaffe, tenkte det kunne kompensere litt på kulhetsfaktoren. Svart kaffe. Yeah. Men det passer jo bare bedre med en sigarett til kaffen enn en sigarett til teen. Fillern.
Jeg kommer ikke til å begynne å røyke. Men jeg kommer alltid til å ha veldig stor respekt for de som greier å slutte. Jeg kommer i alle fall aldri til å greie å slutte med å ville begynne.

Å ikke være ferdig likevel

2007-06-08T17:18:00.000+02:00

Når man ikke er ferdig likevel, og innser at den siste lille muntlig-luringen nærmer seg faretruende fort og man må slutte å late som man har ferie og begynne å lese igjen, da er det også alltid sol. Da er alle andre ferdige med eksamenene og ler høyt utenfor vinduet ditt og spiser softis. Da må man fortrenge alle som griller og kaster frisbee og soler seg og sitte inne og lese og trøkke og spise knekkebrød.
Eller så kan man bare la det være og ta med seg spanjolen sin på munkholmen og grille og tenke at man praktiserer.

Å være ferdig med ting

2007-05-27T14:04:00.000+02:00

Når man er ferdig med ting, kan man rusle rundt i byen om formiddagen. For når man er ferdig med ting er det alltid sol. Da kan man drikke kaffe i sola og lese Dagbladet i mange timer. Og man trenger på ingen som helst måte å huske hva som sto der. Og så kan man rusle videre til en annen kafe og så er det sol der også. Og så kan man kjøpe seg ei bok, eller en cd eller begge deler. Og så kan man treffe noen venner og så kan man gå på konsert og så kan man drikke øl og så kan man gå hjem og legge seg og så kan man sove kjempelenge og se gamle program på nrk nett-tv på senga og spise masse egg til frokost og lese litt i boka man kjøpte dagen før og så kan man vaske litt, rydde litt, men veldig sakte og rolig, og så må man på jobb, men det er helt greit for det er jo ikke noe annet spesielt man skulle gjort.

Bueno.

2007-05-19T22:14:00.000+02:00

Este blog se ha hecho merecedor de una carta en el lenguaje bonito que sea el español. Especialmente porque debería estudiar ahora, pero solo quiero navegar en la red. Entonces hago los dos en el mismo tiempo! Que creen? Una chica muy lista, seguro.

Es sábado. Son las diez y media por la noche. Mañana trabajaré en el café Ni Muser despues de haber encontrado con Elise, mi amiga bonita de la clase en Mexico.

No tengo nada a decirles esta noche. Ni entienden que escribo, ni estan aqui para leerlo, yo temo.. Pero todavía estoy escribiendo. En mi cuarto un hombre está cantando "Guajiro natural". Él es de Cuba.

Bueno. Basta.
Buenas noches chicos y chicas.

Fravær av vær

2007-05-01T14:12:00.000+02:00

Det er ikke noe vær ute. Det regner ikke, det blåser ikke. Det er ikke kaldt, det er ikke varmt. Det snør ikke, og sola skinner ikke. Noen vil vel si at dette strengt tatt også er et slags vær: overskyet, ca 9 grader og oppholdsvær. Men denne værbeskrivelsen bekrefter vel bare fraværet? Overskyet indikerer fraværet av sol. Oppholdsvær sier at regnet ble oppholdt på veien, og dessverre ikke kunne være tilstede. 9 grader. 9 grader er verken t-skjorte eller vinterjakke. I 9 grader er det kaldt å vente på bussen, men varmt å sykle. 9 grader veit ikke hva det vil.

Jeg tror jeg liker det, fraværet av vær. Ikke-været, a-været. Uværet. Det gir en slags frihet, det er anvendelig. Det stresser ikke med klimaendringer, eller tanker om alt jeg burde vært ute og gjort i det fine været. Det sier heller ikke at jeg må holde meg inne og vente til været har gått over.

Jo, jeg liker det. Dette uværet liker jeg.

2007-04-25T22:14:00.000+02:00

Jeg gikk en tur for å tømme hjernen. Skogen var full av hvitveis. Nå er den full av spanske verb. Hvitveisen tok jeg med meg hjem og satte i et kjøkkenglass på bordet.

Kunne ønske det var plass til både verb og hvitveis i hjernen min.

2007-04-24T20:13:00.000+02:00

Er det noen som vet hva alle strekene på gulvet i idrettshallen egentlig betyr?

Går det an?

2007-04-15T17:41:00.000+02:00

Går det an å finne en unnskyldning for å stikke fra Dragvoll, lesing og oppgaver midt i en innspurt? Går det an å stå for å gjøre noe annet enn å lese når man snart har seks eksamener og to oppgaver som ennå ikke er levert?

...

Ja. Det går an når man har vært ikke-medisiner en hel søndag på Dragvoll. Når man har stengt ute strålende sol og vårlukt til fordel for en oksygenfattig datasal. Det går an når vennene skal grille på festningen og vil at du skal være med. Og det går an når det er meldt seks grader og regn til neste dag. Da går det an.

Jeg greide det jeg ja.

14 land, 6 %

2007-04-09T17:40:00.000+02:00

Da gjenstår det bare 94 % av verden som jeg ikke har besøkt. Det skulle vel ikke by på problemer.

(Hvis jeg bare ikke brukte all min tid på facebook.)

Ta et hint

2007-03-31T22:57:00.000+02:00

Mayaprester i Guatemala kommer til å rense ruinene i Iximche etter at president George W. Bush har vært på besøk. Mayasamfunnets åndelige ledere har besluttet å rense stedet for onde ånder etter Bushs besøk, slik at forfedrene kan hvile i fred. - Vi kommer til å brenne røkelse, strø blomster og skvette vann der Bush har gått for å rense bort den dårlige energien, sier indianerlederen Jorge Morales Toj.

Når man tenker på hvor mange turister som sannsynligvis besøker disse ruinene årlig, som mayaene ikke føler de trenger å skvette vann etter, burde vel George ta et hint...

En tjeneste i sjangeren sosialt nettverk

2007-03-28T22:49:00.000+02:00

Hver dag slår jeg på datamaskina, sjekker mail, logger meg på msn, leser min og andres blogg. Jeg kan ikke ta fatt på det jeg egentlig skulle med dataen før dette er gjort. I dag har jeg, etter å ha blitt "added as a friend" av så mange bekjente, gitt etter og i tillegg fått en egen profil i tjenesten Facebook. En tjeneste i kategorien sosialt nettverk. Og ikke tviler jeg på at jeg kommer til å bruke mange korte timer der.

(Også den britiske prinsen Harry bruker Facebook aktivt - og har blant annet blitt avslørt i å sende seksuelle meldinger til kjæresten Chelsy Davy til offentlig beskuelse.)

Ex-philoppgaven min seiler sin egen sjø. Nettbanken blir stående ubrukt, sola står opp, sola går ned, melka surner, brødet muggner, men jeg sitter der. En kommentar til bildet mitt, blod på tann! Kommentere tilbake, finne på noe nytt, legge ut, følge opp, oppdatere.

Og selvfølgelig ligger telefonen påslått like ved tastaturet. Jeg er så tilgjengelig som jeg kan bli. Med så høy tilgjengelighetsfaktor har jeg selvfølgelig også en skyhøy forventning til meldinger, beskjeder, hendelser, invitasjoner. Oppmerksomhet.

Hvorfor blir jeg aldri tilfedsstilt? Med så mange friends logged on til en hver tid? Så mange meldinger, så seine nattetimer i chattingens tjeneste? Jeg er jo omringet av venner som vil snakke med meg. Hvorfor blir jeg aldri mett?
Jeg ser dem jo ikke! Hei, min friend, hvor er ditt face? Jeg vil snakke med det!

Jeg søkte på "facebook" i engelsk-norsk ordbok. Dette er hva jeg fant:

Finner ikke facebook i ordboka! TriTrans foreslår følgende ord:
face
bankbook
handbook
notebook
passbook
facet
barefoot
cookbook
macaroon
textbook

Jeg støtter meg til ordboka og foreslår face, barefoot, cookbook og textbook. Og jeg sier heller ikke nei til en aldri så liten macaroon.

Men send den bare ikke til meg på noe bilde.

Ta en pause!

2007-03-21T21:31:00.000+01:00

Spreng litt bobleplast!

OsloolsO

2007-03-19T13:13:00.000+01:00

Jeg har stort sett spist frokost. Opptil flere hver dag. Mye kaffe, og brie og blåmuggost. Frisk og mild.
Men jeg fikk også sett "Tvillingar" på Det Norske Teatret. Det var bra, det var skikkelig bra. Hildegun Riise og tvillingene og hele ensemblet. Bra!
Jeg har lekt mye med Karen og Helga og Andrea, og Silje og Emma som sist jeg så dem sto utenfor en bar i Guanajuato.
Jeg har danset til Spicegirls og laget masse guakkis (guacamole).
Jeg har IKKE kjøpt meg noen ting. Men jeg var på Zara. Viljestyrke. Mhm.
Like før jeg skulle hjem, bestemte jeg meg for å skolde håndleddet mitt med kokende tevann, og ble dermed gående med et grønt kjøleelement på arma resten av dagen som en annen log-lady. Nå klarer jeg meg med en liten bandasje.

Back in Trondheim går det på El condicional simple y compuesto. Og så gleder jeg meg til Trondheim Open som jeg skal på i morgen.

Alle fortjener å skinne litt

2007-03-13T21:43:00.000+01:00

Bussen som bremset opp foran meg var prydet med en reklame for gullsmedkjeden Bjørklund. Diamant- og gullringer, armbånd, pomp og prakt omkranset logoen og slagordet "Alle fortjener å skinne litt". Over det hele lå et tykt lag med gjørme og eksos.

Jeg var våt på tærne, sulten og blakk og tenkte at der fikk du jammen sagt det, din bussluring.

Volda i plaskregn

2007-03-12T14:04:00.000+01:00

Ferje etter ferje. Matpakke etter matpakke. Eple etter eple og lems etter lems. Volda i sprutregn åpenbarer seg for våre øyne. Vår venn animatøren hilser oss velkomne med en våt og hårete klem.

Prat, middag, kaffe, brownies, vin, musikk og regnet som hamrer mot ruta. Fru Svendsengarden på Ørstas herrrlige ferske eplepai med vaniljeis. Kyllinggryte, snop, Matha Wainwright, gitar og personlighetstester (jeg er uran, altså radioaktiv og like sexy som Brad Pitt. Martine er boller og Guro er Alexander With. Lucky bastard.).

Man får spist mye når det regner mye. Og kost seg mye. Det ga mersmak. Nå følger tre dager med intens skolejobbing, og så stikker jeg av til Oslo med nattoget på onsdag kveld (etter Alice Bell med Lonely Twin på Avant Garden) for å bedrive mange av de samme aktivitetene med litt andre folk. Visste dere ikke at vinterferien varer helt til påske?

Fru Svendsengarden

Jeg studerer i hytt og gevær

2007-02-21T16:56:00.000+01:00

Har mennesket mulighet til erkjennelse? Skal jeg bruke perfektum eller imperfektum? Hjelper prosessorientert skriving på resultatet? Hva er det som forårsaker hjerneslag?

Jo, det skal jeg si deg: hjerneslag er et resultat av erkjennelsen av at imperfektum ikke er verdt noe som helst med en gang konjunktiv er inne på banen og stopper hele skriveprosessen med en stor blodpropp av selvransakelse som igjen kan ha som bivirkning en større andel gerundium i spinalvæsken. Dette fører ofte til sukkersyke og skrivesperre.

Det utskrives herved en resept på vinterferie. Dosering: 24 timer i døgnet, 7 dager på rad, gjerne med en dose sosial omgang både før, under og etter.

Tack och hej
leverpastej.

Litt av hvert forskjellig som jeg tenker på eller har opplevd i det siste

2007-02-13T20:26:00.000+01:00

- Petter Solberg får sin egen solbærtoddy, "Petter Solbærtoddy". Morsomt, synes rallyhelten selv og mener navnet er morsomt (se nrk.no). 200 signerte flasker skal auksjoneres bort og inntekten går til Kreftforeningen. Flott! Jeg kommer neppe til å kjøpe denne toddyen, men nyheten fikk meg til å vurdere yrket solbærbonde.

- På bussen i dag kom jeg plutselig på noe. Jeg strakk hånda bak nakken og nedi hetta på jakken min. Og ganske riktig, der lå vantene mine.

- Endelig har de laget ekte utgaver av godteriet i Harry Potter-bøkene. Fizzing Whizbees, Jelly Slugs, Acid Pops. Digg, ass.

- Jeg har hengt opp en masse spanske verb i konjunktiv på veggen uten at det hjelper det spøtt.

- På en lastebil som kjørte forbi en morgen mens jeg ventet på bussen, sto det sysiu, og det betyr tiss på litauisk. Hihi.

- Jeg har lenge tenkt at jeg vil friske opp litauisken min, men finner liksom aldri noe som sparker meg i gang.

- Jeg er lei av ex-phil. Selv om jeg ikke kan forestille seg at noen har gått inn for ex-phil med åpnere og mer positiv innstilling enn meg. Bagga.

- Min meksikanske venn Carlos Roberto har googlet meg og fant Lapskausfestivalen. En slags kulturell kortslutning fant sted i hjernen min da jeg leste e-posten jeg fikk etterpå.

By:Larm

2007-02-11T16:48:00.000+01:00

Christel Alsås: Fiiint!
Laeh: Lett å like, lett å glemme.
Minor Majority: Litt kjedelig egentlig, men de hadde jo strykere, da.
Alexandria Quartet: Kult!
Rubik: Jøss, kult!
Anna Ternheim: koselig.
Dúné: Yeah!
Datarock: Arti!
Hanne Hukkelberg: Fiiiint!
Marte Wulff: Hørt for mye på Tori Amos?
Taxi Taxi: Idealsvenskene! Søte og flinke!
The Lionheart Brothers: kool.
Sondre Lerche: kool.
Zahl: Kjeeeedeliiiiig!
Bigbang: Skvis. Surstoff! Yeah!!

Typisk Populærvitenskap

2007-01-29T20:07:00.000+01:00

Hei, og velkommen til Typisk Populærvitenskap.

Her skal vi forsøke å gi deg svaret på hva populærvitenskap er, hva vi tradisjonelt har tenkt om det og hvorfor det er så viktig for det norske folk! For viktig er det, Petrine Blichenszchlager Gyldenfeldt (som her er kjemperar på bildet, for å holde oppmerksomheten til det sløve norske folk oppe), du har jo skrevet hovedoppgave om dette? - Ja, det viser seg jo i den senere tid at særlig TV har blitt en viktig kanal, nær sagt, for populærvitenskap. Ofte forekommer programmer som tar for seg et område alle mennesker har et forhold til, det være seg kropp, språk, barn eller kjærlighet og pakker inn faktaopplysninger om emnet i en ufarlig og spøkefull form med mange underholdningselementer. Det tas gjerne i bruk fiffige tekniske virkemidler som tegnefilm, lydeffekter og dramatiseringer for å gjøre læringen enklere. Dessuten er programlederen (som på bildet gjør noe rart med handa for å holde konsentrasjonen til det sløve norske folk oppe) gjerne sentral og har veldig ofte en avslappet holdning til det hele.
- Men lærer det norske folk noe at dette da?
- Nei, det er man sterkt i tvil om. Det er nok underholdningen som står i sentrum når en samlet norsk befolkning benker seg for å se på disse programmene. Men om en eller annen faktaopplysning skulle snike seg inn likevel, er jo det å regne som et pluss.
- Takk skal du ha, Petrine Blichenszlager Gyldenfeldt.

Og til slutt et par populærvitenskapelige og fiffige tekniske virkemidler: bilder! (og rosa skrift). Hvorfor menn mister håret, og hvordan barn egentlig blir til og en helt irrelevant buss for å holde konsentrasjonen til det sløve norske folk oppe.

Æ gir dæm 6 måna

2007-01-26T20:47:00.000+01:00

Gamlingan med ei kanne kaffe og Øystein Dolmen i spissen en tirsdags morgen i første åpningstime på Cafe Erichsen gir Ricks Cafe 6 måneder før den stenger pga konkurs.

Hva tror du??

De synes forresten også at det nye albumet til Bob Dylan er strøøkent.

Her om dagen fant jeg ut noe

2007-01-22T15:33:00.000+01:00

Jeg fant ut at vampyrer er de vesnene jeg er reddest for.

Jeg tenkte meg nøye om og kunne ikke tenke meg noe vesen som skremmer meg mer, enten det er på film, i bøker eller i fantasien min.

Dette virker kanskje ikke som noen stor oppdagelse, men for meg var den veldig viktig. Jeg hater å svare på spørsmål om yndlings-ettellerannet, eller hoved-interesse eller drømme-hvasomhelst eller beste minne, ferie, kjærlighetssang, film. Gjennom tidene. I mitt liv.

Derfor var det en stor lettelse å finne ut at det er vampyrer jeg er reddest for. Jeg har vært det siden jeg var liten, og det har ikke forandret seg siden. Hvis noen spør meg om det, kan jeg svare kort og kontant. Ikke noe "noen ganger". Alltid. Sånn. Basta.

M...kansk mat

2007-01-21T15:02:00.000+01:00

Det var den gangen da tre Mexico-entusiaster skulle ut og spise meksikansk mat. Dessverre var den meksikanske restauranten full og entusiastene hadde ikke bestilt bord. De gikk litt slukøret ut av restauranten og tenkte på hva de nå skulle spise. Da la en av de tre merke til en kjellernedgang like utenfor restauranten som så kontant nettopp hadde avvist dem. Det sto "latino club" og "meksikansk restaurant". Hurra! Et uoppdaget meksikansk smutthull! De gikk ned. Rundt og rundt, nedover og nedover. Det var stille. Ikke en lyd. Ei Dame dukket opp bak en disk. Hun så uforstående på jentene. De spurte litt nølende om det var åpent, og det var det, sa Dama. De fant seg et bord.

Det første som vakte deres mistenksomhet var musikken. Den lød da svært lite mexicansk. Indisk kanskje? Jaja, kanskje er de ikke like gjennomførte som der oppe, slo jentene seg til ro med. Så kom Dama for å gi dem menyene. Hun stanset opp foran bordet og da hun så den ornamenterte lysestaken, sukket hun tungt og høyt. "Jeg må nok skifte telys for dere", sa hun, og kastet et blikk bort på det andre bordet som for å indikere at det hadde vært mye lettere om jentene bare hadde byttet bord i stedet. Men de ble sittende. Og mens Dama gikk sin tunge gang etter lys, begynte de å utforske menyene. De hadde ikke hørt om noe av det som stod der. Hm. Spesiell meksikansk restaurant. Jaja. Dama kom tilbake med telys, og tente det. Så kom hun med vann i ei mugge, og tre glass. Hun spurte: "vil dere at jeg skal skjenke oppi glassene for dere eller...?" "Eh, neida, det går sikkert fint", sa jentene. Samtidig bestilte de stekt paprika med løk og litt forskjellig, som det sto. "Jeg veit ikke helt hva litt forskjellig betyr ennå men," sa Dama advarende idet hun gikk. Spennende. Like etterpå kom hun med en kurv med brød. "Dette er brød." sa hun. "Jaha." sa jentene.

Maten var kjempegod. Jentene fant aldri ut hva "litt forskjellig" var, men godt var det i alle fall. De hadde for lengst gitt opp å finne ut hva slags konsept denne restauranten hadde, nøt maten og så bort fra kontrasten mellom tequilareklamen og den indiske musikken. Etter at de hadde betalt regninga, viste Dama sitt tommeste ansiktsuttrykk og sa "Håper dere har hatt en opplevelse. Hadet." Og der fikk hun sagt det.

Da jentene hadde kommet seg opp til resten av verden igjen og fikk gransket reklameskiltet på nytt, konstaterte de at stedet var en marokkansk restaurant. Jentene kunne med en gang konstatere at de var big fans av marokkansk mat, og ikke minst marokkanernes livlige imøtekommenhet.

Frihet til å velge

2007-01-17T15:26:00.000+01:00

Her om dagen satt jeg på trikken sammen med en transvestitt. Det syntes jeg var ganske spennende, og passet på å se snill ut i ansiktet, ikke glo, men ikke bevisst se vekk heller, og oppføre meg som om dette var helt vanlig og ikke minst ekstremt positivt for meg. Som om han la merke til at jeg var der i det hele tatt. Men uansett, jeg tenkte litt på hvor rart det må være å våkne om morgenen og kjenne etter: er jeg mann eller kvinne i dag? Og så gå ut i de klærne som passer magefølelsen best og regne med at vennene og omgangskretsen tilpasser seg og godtar det du velger å være akkurat den dagen. Og med ett ble jeg rett og slett misunnelig! Noen ganger når jeg står opp kan jeg for eksempel føle meg veldig engelsk. Jeg tenker på engelsk, snakker engelsk med meg selv og andre imaginære engelskmenn jeg måtte komme over, og synger engelske sanger inni hodet mitt. Når jeg kommer ut blant folk og åpner munnen for å si noe, vil hver eneste celle i kroppen min bare snakke på engelsk. Men da jeg tror det ville overraske enkelte (kanskje særlig de som veit hvem jeg er) , og jeg dessuten ikke kan være sikker på om alle kan forstå meg, må jeg undertrykke alle instinkter og lyster og si det jeg har å si på norsk. Og det kan jeg fortelle at føles som litt av en nedtur. Fra Dickens-engelsk til trøndersk, fra Westminster Abbey til Frukjerka, fra "I am very much obliged to you" til "káffe veintjle". Det må være som for en transvestitt å måtte bruke pissoar i skjørt.
Andre ganger er jeg svensk, jeg kan ha andre norske dialekter eller også er jeg oftere og oftere spansk, etter hvert som jeg lærer. Hva om jeg, i likhet med min nabo transvestitten kunne hatt friheten til å velge? Norsk, engelsk eller svensk? Og er denne byen som jeg bor i London, Stockholm eller Guanajuato i dag?

Det tycker jag vore muy bien, as a matter of fact.

I wonder where that fish has gone

2007-01-16T11:52:00.000+01:00

Fish?
Here!

Jeg sier ifra allerede nå:

2007-01-15T20:10:00.000+01:00

i år faller Kristi Himmelfartsdag på 17. mai. Én fridag mindre. Det er bare å begynne å grue seg. Og ikke minst begynne å planlegge hvordan alle Kristi Himmelfart-tradisjonene skal passe inn mellom 17. mai-tradisjonene. Det kan bli en logistikk-utfordring for noen og enhver: skal jeg gjøre ingenting før eller etter jeg spiser pølse? Og skal jeg stå opp og gå i tog, så legge meg og sove lenge og så stå opp igjen og spise is? At selveste 17. mai kommer akkurat på sjette torsdag etter første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn har ikke skjedd siden 1928, så vi kan nok regne med en nasjonal kollaps på linje med Y2K. Og vi husker jo hvor ille det gikk. Jeg anbefaler å slå av alle pc'er, tv'er, kaffetraktere og panelovner (kaldt, sier du? 17. mai skal være kald!) og å vite hvor fyrstikkene ligger før du legger deg 16.mai. Eller krev arbeidsgiver eller universitet for avspasering 18. mai og utsett Himmelsprett-tradisjonene til da.
La oss i alle fall være glade for at 17. mai ikke kommer på fredag den 13.

God, liten og langsom tid

2007-01-14T19:53:00.000+01:00

I dag utforsker Ingrid, sammen med Thomas Hylland Eriksen og Magasinet fra lørdags-Dagbladet, om god tid er liten, lang, kort eller stor. I dag har Ingrid god tid. Dvs lang tid. Mye tid. Men er denne tida nødvendigvis god?

Ingrid kjeder seg. Hun tenker på at alle andre sikkert har dårlig tid, de har så mye de skal gjøre, så mange venner å møte, så mange fyllekuler å kure etter. Så mange jobber å gå på, så mange oppgaver å skrive, så mange telefoner å ta. Ingrid skjemmes av å ha god tid. Ingrid sier til seg selv at hun må lage seg dårlig tid. Hun må vaske, lese lekser, gå tur, bake ostehorn, egentlig må hun møte noen og gjerne drikke kaffe for at dagen skal føles hel og verdig.

Men så leser hun Magasinet (for så travelt har hun det jo ikke med å få seg dårlig tid at hun ikke kan ta seg god tid med Magasinet til frokosten) hvor sosialantropolog og forfatter Thomas Hylland Eriksen skriver om at taperne (det er de med god, lang og mye tid) må gripe muligheten til å styre sine egne rytmer. De må benytte seg av anledningen til å gjøre ting utelukkende for gledens skyld, legge merke til den første hestehoven, kjenne duften av svarthyll og lære seg alle Charlie Parkers soli utenat. Da vil nemlig taperne ende som vinnere, fordi de kan se tilbake på livet uten å bare tenke på alt de skulle ha gjort.

Jess, tenker Ingrid. Der kan jeg se. Nå skal jeg ut og gå på måfå. Det bruker nemlig Ingrid å gjøre når hun skal gå tur. Siden hun ikke eier stedsans, kan hun enkelt bare begynne å gå i hvilken som helst retning og, når hun føler at det passer bra, bestemme seg for å finne veien tilbake. Slik får hun seg lange gode turer i ulendt terreng. Tidligere har dette vært en litt vanskelig ting å innrømme for Ingrid, da hun har følt at man alltid må si ting som "Kyvannet", "Grønnlia", "Rønningen" eller "Estenstadhytta" når man kommer fra tur og noen spør hvor man har gått. Men i følge sos.ant. Hylland Eriksen er det nå legitimt å gå hvor man vil utelukkende for gledens skyld, og legge merke til morsomme småting.

Dette er hva Ingrid så på turen:
- fem mennesker, fremmede for hverandre, på vei opp eller ned samme bakke, alle iført rød anorakk
- en mann som strevde med å hive juletreet ut verandadøra
- en unge på vei ned en bakke i akebrett, baklengs mot sin vilje
- ei jente som åt snø mens hun lot som hun ikke gjorde det
- en gårdsplass hun sikkert ikke skulle ha sett, for det var jo blindvei og ikke helt naturlig å spasere rett inn der.

Ingrid sier seg fornøyd med turen og de små gledene. Resten av dagen prøver hun å fortsette i samme modus. Hun baker ostehorn. Rolig. Hun lytter til en gammel cd. Fint! Hun planlegger å se film til kvelden. Med horn til. Hun leser om Mayaenes kalendersystem. Fascinerende. Hun skriver en hyggelig e-post. Værsågod.
Det går fint.
Verdig taper er hun.

Men hun kan ikke hjelpe for at hun gleder seg til hun med all rett kan klage over dårlig tid, for mye å gjøre, å rekke, for lite søvn og for mye leverpostei. For Ingrid er nok dårlig tid fortsatt det samme som liten, men god tid. Og mye tid kan være godt, men langsomt.

Ingridable

2007-01-14T18:19:00.000+01:00

Ingrid har blitt så vant til å fortelle om seg selv og sine bedrifter at hun ikke greier å slutte. Hun har fortalt om hendelser i Litauen, Russland, Polen, New York og Mexico. Kjedelige hendelser, spennende hendelser, og også de helt middels hendelsene. Nå tar hun deg med til Trondheim. Og ikke bare dit, men helt på innsida av denne byen, som både Victor Hugo (Fangen på Munkholmen), Johan Falkberget (Nattens brød) , Sigrid Undset (Kristin Lavransdatter) og Willy Ustad Fire Søsken) har skrevet om.. Byen som har fostret viktige mennesker som Peter Wessel Tordenskiold, Erling Ormsson Skakke, Erich Christian Dahl, Angar Mykle og Margaret Berger... Byen hvor du kan se Nidarosdomen, Erkebispegården, Munkholmen, Kristiansten Festning, Tyholttårnet, Studentersamfundet og Lerkendal Stadion. Men også en by som er spennende på innsida. En by hvor spennende mennesker bor.

Bli med på en reise til Ingrids verden, til Ingridable! Wilkomen, bienvenue, welcome, bienvenidos!