God, liten og langsom tid
I dag utforsker Ingrid, sammen med Thomas Hylland Eriksen og Magasinet fra lørdags-Dagbladet, om god tid er liten, lang, kort eller stor. I dag har Ingrid god tid. Dvs lang tid. Mye tid. Men er denne tida nødvendigvis god?
Ingrid kjeder seg. Hun tenker på at alle andre sikkert har dårlig tid, de har så mye de skal gjøre, så mange venner å møte, så mange fyllekuler å kure etter. Så mange jobber å gå på, så mange oppgaver å skrive, så mange telefoner å ta. Ingrid skjemmes av å ha god tid. Ingrid sier til seg selv at hun må lage seg dårlig tid. Hun må vaske, lese lekser, gå tur, bake ostehorn, egentlig må hun møte noen og gjerne drikke kaffe for at dagen skal føles hel og verdig.
Men så leser hun Magasinet (for så travelt har hun det jo ikke med å få seg dårlig tid at hun ikke kan ta seg god tid med Magasinet til frokosten) hvor sosialantropolog og forfatter Thomas Hylland Eriksen skriver om at taperne (det er de med god, lang og mye tid) må gripe muligheten til å styre sine egne rytmer. De må benytte seg av anledningen til å gjøre ting utelukkende for gledens skyld, legge merke til den første hestehoven, kjenne duften av svarthyll og lære seg alle Charlie Parkers soli utenat. Da vil nemlig taperne ende som vinnere, fordi de kan se tilbake på livet uten å bare tenke på alt de skulle ha gjort.
Jess, tenker Ingrid. Der kan jeg se. Nå skal jeg ut og gå på måfå. Det bruker nemlig Ingrid å gjøre når hun skal gå tur. Siden hun ikke eier stedsans, kan hun enkelt bare begynne å gå i hvilken som helst retning og, når hun føler at det passer bra, bestemme seg for å finne veien tilbake. Slik får hun seg lange gode turer i ulendt terreng. Tidligere har dette vært en litt vanskelig ting å innrømme for Ingrid, da hun har følt at man alltid må si ting som "Kyvannet", "Grønnlia", "Rønningen" eller "Estenstadhytta" når man kommer fra tur og noen spør hvor man har gått. Men i følge sos.ant. Hylland Eriksen er det nå legitimt å gå hvor man vil utelukkende for gledens skyld, og legge merke til morsomme småting.
Dette er hva Ingrid så på turen:
- fem mennesker, fremmede for hverandre, på vei opp eller ned samme bakke, alle iført rød anorakk
- en mann som strevde med å hive juletreet ut verandadøra
- en unge på vei ned en bakke i akebrett, baklengs mot sin vilje
- ei jente som åt snø mens hun lot som hun ikke gjorde det
- en gårdsplass hun sikkert ikke skulle ha sett, for det var jo blindvei og ikke helt naturlig å spasere rett inn der.
Ingrid sier seg fornøyd med turen og de små gledene. Resten av dagen prøver hun å fortsette i samme modus. Hun baker ostehorn. Rolig. Hun lytter til en gammel cd. Fint! Hun planlegger å se film til kvelden. Med horn til. Hun leser om Mayaenes kalendersystem. Fascinerende. Hun skriver en hyggelig e-post. Værsågod.
Det går fint.
Verdig taper er hun.
Men hun kan ikke hjelpe for at hun gleder seg til hun med all rett kan klage over dårlig tid, for mye å gjøre, å rekke, for lite søvn og for mye leverpostei. For Ingrid er nok dårlig tid fortsatt det samme som liten, men god tid. Og mye tid kan være godt, men langsomt.
Ingrid kjeder seg. Hun tenker på at alle andre sikkert har dårlig tid, de har så mye de skal gjøre, så mange venner å møte, så mange fyllekuler å kure etter. Så mange jobber å gå på, så mange oppgaver å skrive, så mange telefoner å ta. Ingrid skjemmes av å ha god tid. Ingrid sier til seg selv at hun må lage seg dårlig tid. Hun må vaske, lese lekser, gå tur, bake ostehorn, egentlig må hun møte noen og gjerne drikke kaffe for at dagen skal føles hel og verdig.
Men så leser hun Magasinet (for så travelt har hun det jo ikke med å få seg dårlig tid at hun ikke kan ta seg god tid med Magasinet til frokosten) hvor sosialantropolog og forfatter Thomas Hylland Eriksen skriver om at taperne (det er de med god, lang og mye tid) må gripe muligheten til å styre sine egne rytmer. De må benytte seg av anledningen til å gjøre ting utelukkende for gledens skyld, legge merke til den første hestehoven, kjenne duften av svarthyll og lære seg alle Charlie Parkers soli utenat. Da vil nemlig taperne ende som vinnere, fordi de kan se tilbake på livet uten å bare tenke på alt de skulle ha gjort.
Jess, tenker Ingrid. Der kan jeg se. Nå skal jeg ut og gå på måfå. Det bruker nemlig Ingrid å gjøre når hun skal gå tur. Siden hun ikke eier stedsans, kan hun enkelt bare begynne å gå i hvilken som helst retning og, når hun føler at det passer bra, bestemme seg for å finne veien tilbake. Slik får hun seg lange gode turer i ulendt terreng. Tidligere har dette vært en litt vanskelig ting å innrømme for Ingrid, da hun har følt at man alltid må si ting som "Kyvannet", "Grønnlia", "Rønningen" eller "Estenstadhytta" når man kommer fra tur og noen spør hvor man har gått. Men i følge sos.ant. Hylland Eriksen er det nå legitimt å gå hvor man vil utelukkende for gledens skyld, og legge merke til morsomme småting.
Dette er hva Ingrid så på turen:
- fem mennesker, fremmede for hverandre, på vei opp eller ned samme bakke, alle iført rød anorakk
- en mann som strevde med å hive juletreet ut verandadøra
- en unge på vei ned en bakke i akebrett, baklengs mot sin vilje
- ei jente som åt snø mens hun lot som hun ikke gjorde det
- en gårdsplass hun sikkert ikke skulle ha sett, for det var jo blindvei og ikke helt naturlig å spasere rett inn der.
Ingrid sier seg fornøyd med turen og de små gledene. Resten av dagen prøver hun å fortsette i samme modus. Hun baker ostehorn. Rolig. Hun lytter til en gammel cd. Fint! Hun planlegger å se film til kvelden. Med horn til. Hun leser om Mayaenes kalendersystem. Fascinerende. Hun skriver en hyggelig e-post. Værsågod.
Det går fint.
Verdig taper er hun.
Men hun kan ikke hjelpe for at hun gleder seg til hun med all rett kan klage over dårlig tid, for mye å gjøre, å rekke, for lite søvn og for mye leverpostei. For Ingrid er nok dårlig tid fortsatt det samme som liten, men god tid. Og mye tid kan være godt, men langsomt.
1 Comments:
JA! Vi e i gang :) No skal det skildrast - frå innsida! Æ gler mæ t å følj m!
Legg inn en kommentar
<< Home