Frihet til å velge

Her om dagen satt jeg på trikken sammen med en transvestitt. Det syntes jeg var ganske spennende, og passet på å se snill ut i ansiktet, ikke glo, men ikke bevisst se vekk heller, og oppføre meg som om dette var helt vanlig og ikke minst ekstremt positivt for meg. Som om han la merke til at jeg var der i det hele tatt. Men uansett, jeg tenkte litt på hvor rart det må være å våkne om morgenen og kjenne etter: er jeg mann eller kvinne i dag? Og så gå ut i de klærne som passer magefølelsen best og regne med at vennene og omgangskretsen tilpasser seg og godtar det du velger å være akkurat den dagen. Og med ett ble jeg rett og slett misunnelig! Noen ganger når jeg står opp kan jeg for eksempel føle meg veldig engelsk. Jeg tenker på engelsk, snakker engelsk med meg selv og andre imaginære engelskmenn jeg måtte komme over, og synger engelske sanger inni hodet mitt. Når jeg kommer ut blant folk og åpner munnen for å si noe, vil hver eneste celle i kroppen min bare snakke på engelsk. Men da jeg tror det ville overraske enkelte (kanskje særlig de som veit hvem jeg er) , og jeg dessuten ikke kan være sikker på om alle kan forstå meg, må jeg undertrykke alle instinkter og lyster og si det jeg har å si på norsk. Og det kan jeg fortelle at føles som litt av en nedtur. Fra Dickens-engelsk til trøndersk, fra Westminster Abbey til Frukjerka, fra "I am very much obliged to you" til "káffe veintjle". Det må være som for en transvestitt å måtte bruke pissoar i skjørt.
Andre ganger er jeg svensk, jeg kan ha andre norske dialekter eller også er jeg oftere og oftere spansk, etter hvert som jeg lærer. Hva om jeg, i likhet med min nabo transvestitten kunne hatt friheten til å velge? Norsk, engelsk eller svensk? Og er denne byen som jeg bor i London, Stockholm eller Guanajuato i dag?

Det tycker jag vore muy bien, as a matter of fact.