En selvbevisst post

Det ser ut til at det er i eksamenstider jeg blogger. Forrige post er fra hjemmeeksamen i høst, og nå er jeg jammen i gang med vårens. Og jeg har ikke ofret bloggen en tanke siden forrige gang. Forrige eksamen altså, ikke forrige gang jeg tenkte på bloggen, jo, forresten, det er jo samme gangen det. Og hva med det? Det er jo ikke rart i det hele tatt, det er jo ikke en gang et morsomt poeng at jeg blogger når jeg har eksamen, alle gjør andre ting når de har eksamen og jeg gidder ikke en gang skrive om facebook. Jeg hater facebook. Men nå er jeg ferdig med å skrive om facebook.

Også det faktum at ingen lenger leser bloggen min (av naturlige årsaker) har minst en gang tidligere vært et tema her på bloggen. Da kan man jo tenke at det er nokså bortkasta tid å sitte og skrive dette her. Jeg kunne like gjerne ha skrevet det i ei bok som ingen andre skal åpne eller på et ark jeg kan kaste etterpå eller bare tenkt det inni hodet mitt og ferdig med det. Men jeg skriver her likevel, så da betyr vel det at noen kommer til å lese det? Hah, jeg veit vel godt at det er stor forskjell på den fysiske skriveprosessen og passiv kontemplasjon, og forskjell på om noen kan komme til å lese det mot at jeg skriver kun for meg selv. Åh, dagens ungdom, å, kontakstsøkende, rastløse, avhengig av jævla facebook-ungdom. Din idiotiske internettoman der du sitter, du kan være så selvbevisst du bare vil, det er jo det du håper, at noen skal lese det, selv om ingen leser det, og selv om du også littegrann håper at ingen leser det, for nå har du gått for langt, for sikker på at du skriver til ingen.

Jævla internett.