Den sløveste kritikkstudenten i skuffa

En dag da jeg skulle si "kritisere", blandet ordet analysere seg inn og jeg hevdet med fynd og klem at jeg syntes det var vanskelig å kritilisere bøker. Og akkurat da forsto jeg hvorfor.
Jeg er en kritiliker.
Når jeg skal kritisere noe, eller bare se, lese eller oppleve noe og prøve å mene noe om det etterpå, setter jeg meg inn i stoffet, full av nedlatende pågangsmot, men ender med å like det. Hver gang. Noen har gjort en innsats og laget noe. Skrevet og jobbet og overveid, kanskje svettet og grått, men tvunget seg videre. Det kan være vanvittig kjedelig å lese, meninger helt på kanten, fullt av klisjeer, eller direkte plagiat, men det finnes pinadø alltid noe å sympatisere med, og jeg ender opp med å like det.
Damnit.
Jeg prøver å være streng, jeg prøver å være skarp, nådeløs, til og med elitistisk og arrogant. Men så er det noen fine formuleringer, en rørende historie, et fint navn, en svenske, en kvitveis, ei katt, de stikker seg fram og jeg kommer ikke unna å få litt sansen for det.

Hei, jeg heter Ingrid. Og jeg er kritiliker.