En formiddag på Bristol Konditori

I går leste jeg til eksamen på Bristol Konditori*. Dette er det jeg opplevde der:

Pensjonister satt ved hvert sitt bord og løftet de tunge øynene sine forhåpningsfullt mot enhver bevegelse i rommet. Klokka var litt over ti på formiddagen og jeg var ute etter et stille sted for å lese romanen min. Stille var det. Dødsstille. Et pinlig kremt, en stol som skrapet mot gulvbelegget. Jenta bak disken listet seg rundt med tua.
Så kommer en lang, lang, mann inn døra. Han har ikke hår, men briller, vest og joggesko med gullglitter. Han kjøper kaffe og baguett, tar vesten av og setter seg ved bordet foran meg. Han tømmer kaffekoppen raskt og går for å hente påfyll. Etter tre kvarter har han tømt fem kopper kaffe og finlest to sider i Aftenposten. Han tar på seg vesten sin og fisker fram en våtserviett fra den ene lomma. Så setter i gang og skrubbe hendene sine. Finger for finger, håndflata, håndbaken, om og om igjen, og en gang til.
Jeg tar meg selv i å stirre og lar blikket gli videre til veggen bak mannen. Den er dekket av en brun, barokk tapet under et staselig takmaleri høyt, høyt over meg. På den barokke vegge henger Mona Lisa innrammet med Marge Simpson-hår og på rosa bakgrunn. I et så, i grunnen, staselig lokale som Bristol har, eller er, skjærer bildet i øynene mine og gir meg en guffen stemning. Det stemmer ikke. Men så stemte det likevel. Fire eldre damer kom med napoleonskaker og kaffe, satte seg ved bordet under bildet og diskuterte funksjoner på mobiltelefonene sine. Bildet var litt som de fire damene. Som når ei god gammel kjøttkakebestemor bestemmer seg for å være sprek og kjøpe seg iPod, eller signe opp på Facebook. Mona Lisa med Simpsons-hår. Gamle, staute damer med rosa iPhone. Det ga mening.
Den lange mannen med de meget reine hendene ble erstattet av to eldre menn som diskuterte sin opplevelse av Teheran og seinere Alexander den Store. Selv innså jeg at det hadde gått to timer siden jeg kom og at jeg bare hadde lest et par sider. Her var for mye spennende å se på. Jeg kan også tenke meg at jeg selv var verdt en liten observasjon der jeg satt i hjørnet mitt med Jane Austen klossete balansert foran ansiktet mens jeg smugspiste matpakka som lå gjemt i sekken. Bristol, altså.



*Grunnen til at jeg oppsøkte akkurat Bristol, var at jeg ofte savner en kafe i Trondheim hvor jeg kan sitte for meg selv og lese. Drømmekafeen må ha: en lenestol ved et lite bord i en krok hvor jeg kan sitte alene uten å føle at jeg tar opp plass. Lenestolen må stå langt inn i lokalet, ikke ved disken eller døra eller do, for å sikre lite gjennomtrekk. Det bør stå ei leselampe ved stolen. Det bør være en rolig kafe med ingen eller dempet musikk som ikke tar oppmerksomhet. Kafeen bør ha dagens aviser... Anywho, jeg har jo ikke vært på alle kafeene i Trondheim, så jeg bestemte meg for å gi Bristol en sjanse.