Den sløveste kritikkstudenten i skuffa

En dag da jeg skulle si "kritisere", blandet ordet analysere seg inn og jeg hevdet med fynd og klem at jeg syntes det var vanskelig å kritilisere bøker. Og akkurat da forsto jeg hvorfor.
Jeg er en kritiliker.
Når jeg skal kritisere noe, eller bare se, lese eller oppleve noe og prøve å mene noe om det etterpå, setter jeg meg inn i stoffet, full av nedlatende pågangsmot, men ender med å like det. Hver gang. Noen har gjort en innsats og laget noe. Skrevet og jobbet og overveid, kanskje svettet og grått, men tvunget seg videre. Det kan være vanvittig kjedelig å lese, meninger helt på kanten, fullt av klisjeer, eller direkte plagiat, men det finnes pinadø alltid noe å sympatisere med, og jeg ender opp med å like det.
Damnit.
Jeg prøver å være streng, jeg prøver å være skarp, nådeløs, til og med elitistisk og arrogant. Men så er det noen fine formuleringer, en rørende historie, et fint navn, en svenske, en kvitveis, ei katt, de stikker seg fram og jeg kommer ikke unna å få litt sansen for det.

Hei, jeg heter Ingrid. Og jeg er kritiliker.

Din gauder!

Dagens yndlingsord:

GAUDER.

"Gauder er eit ord som kan brukast om ein luring eller ein flåkjeft. Det kom opphavleg frå Nederland", sier Wikipedia.

Jeg husker Ole Elveplassen fra Bør Børson Jr. rope etter Bør "Din gauder!!!"

Gauder er også et tysk etternavn. Hartwig Gauder, for eksempel, er en tysk kappgjenger som konkurrerte for DDR og har både OL, VM og EM-gull i 50 km.

Og hvis noen lurer på hva en flåkjeft er, kan de konsultere Norsk Blå ordbok (eller la det være fordi jeg allerede har gjort det):

flåkjeft ( fam.) flåkjeftet person

Etym.:1. ledd flå II i bet. 'bred, åpen'

Klart og tydelig.

Stikkord for i dag, mandag

Kjøkkenbord
Melon
Student spiralblokk/linjer
Leselampe
Druer
Plommetre
Sol
Te
Regn
Stille
Skiftende skydekke
Knekkebrød
Klesvask
Oppvask?
La det være
Skjerpings
Edderkopp
Sjongleringsball
Son of Rambow
Skritt i andre etasje
Basilikum
Konsentrasjon
Adressa
Fokus
Allerede nå, men ennå ikke

En formiddag på Bristol Konditori

I går leste jeg til eksamen på Bristol Konditori*. Dette er det jeg opplevde der:

Pensjonister satt ved hvert sitt bord og løftet de tunge øynene sine forhåpningsfullt mot enhver bevegelse i rommet. Klokka var litt over ti på formiddagen og jeg var ute etter et stille sted for å lese romanen min. Stille var det. Dødsstille. Et pinlig kremt, en stol som skrapet mot gulvbelegget. Jenta bak disken listet seg rundt med tua.
Så kommer en lang, lang, mann inn døra. Han har ikke hår, men briller, vest og joggesko med gullglitter. Han kjøper kaffe og baguett, tar vesten av og setter seg ved bordet foran meg. Han tømmer kaffekoppen raskt og går for å hente påfyll. Etter tre kvarter har han tømt fem kopper kaffe og finlest to sider i Aftenposten. Han tar på seg vesten sin og fisker fram en våtserviett fra den ene lomma. Så setter i gang og skrubbe hendene sine. Finger for finger, håndflata, håndbaken, om og om igjen, og en gang til.
Jeg tar meg selv i å stirre og lar blikket gli videre til veggen bak mannen. Den er dekket av en brun, barokk tapet under et staselig takmaleri høyt, høyt over meg. På den barokke vegge henger Mona Lisa innrammet med Marge Simpson-hår og på rosa bakgrunn. I et så, i grunnen, staselig lokale som Bristol har, eller er, skjærer bildet i øynene mine og gir meg en guffen stemning. Det stemmer ikke. Men så stemte det likevel. Fire eldre damer kom med napoleonskaker og kaffe, satte seg ved bordet under bildet og diskuterte funksjoner på mobiltelefonene sine. Bildet var litt som de fire damene. Som når ei god gammel kjøttkakebestemor bestemmer seg for å være sprek og kjøpe seg iPod, eller signe opp på Facebook. Mona Lisa med Simpsons-hår. Gamle, staute damer med rosa iPhone. Det ga mening.
Den lange mannen med de meget reine hendene ble erstattet av to eldre menn som diskuterte sin opplevelse av Teheran og seinere Alexander den Store. Selv innså jeg at det hadde gått to timer siden jeg kom og at jeg bare hadde lest et par sider. Her var for mye spennende å se på. Jeg kan også tenke meg at jeg selv var verdt en liten observasjon der jeg satt i hjørnet mitt med Jane Austen klossete balansert foran ansiktet mens jeg smugspiste matpakka som lå gjemt i sekken. Bristol, altså.



*Grunnen til at jeg oppsøkte akkurat Bristol, var at jeg ofte savner en kafe i Trondheim hvor jeg kan sitte for meg selv og lese. Drømmekafeen må ha: en lenestol ved et lite bord i en krok hvor jeg kan sitte alene uten å føle at jeg tar opp plass. Lenestolen må stå langt inn i lokalet, ikke ved disken eller døra eller do, for å sikre lite gjennomtrekk. Det bør stå ei leselampe ved stolen. Det bør være en rolig kafe med ingen eller dempet musikk som ikke tar oppmerksomhet. Kafeen bør ha dagens aviser... Anywho, jeg har jo ikke vært på alle kafeene i Trondheim, så jeg bestemte meg for å gi Bristol en sjanse.

Synes du denne bloggen er vel brun?

Trykk på cornify-knappen til venstre! Mange ganger.
(Refresh når lei)

Det spirer!

Å ha hage er det deiligste. Det er nok ikke til å legge skjul på at jeg er ei landsens jente. Jeg har alltid savnet plena og umiddelbar utendørsmulighet om sommeren og vedovn om vinteren etter at jeg flyttet til Trondheim og stort sett har bodd i tredje etasje. Og nå har jeg det! Jeg har i plutselig 4H-inspirert barndomsånd sådd grasløk, persille, basilikum og gulrøtter. Jeg har kjøpt plantegjødsel og har ei lita notatbok hvor jeg skriver ned når jeg gjør hva og hva som spirer når. O lykke.


Jeg veit ikke helt hvordan jeg skal følge opp denne såinga mi. Som om det er plass til førti gulrøtter i en juskartong når de blir litt større. Kan jeg sette dem ut? Dør de da? Jeg kan se Elgeseter Bru fra hagen min. Den er veldig storby-aktig. Og det er fortsatt bare fem minutter å gå til Dromedar. Thank god. Det er nok ikke til å legge skjul på at jeg jeg ei byjente.