Typisk Populærvitenskap

Hei, og velkommen til Typisk Populærvitenskap.

Her skal vi forsøke å gi deg svaret på hva populærvitenskap er, hva vi tradisjonelt har tenkt om det og hvorfor det er så viktig for det norske folk! For viktig er det, Petrine Blichenszchlager Gyldenfeldt (som her er kjemperar på bildet, for å holde oppmerksomheten til det sløve norske folk oppe), du har jo skrevet hovedoppgave om dette? - Ja, det viser seg jo i den senere tid at særlig TV har blitt en viktig kanal, nær sagt, for populærvitenskap. Ofte forekommer programmer som tar for seg et område alle mennesker har et forhold til, det være seg kropp, språk, barn eller kjærlighet og pakker inn faktaopplysninger om emnet i en ufarlig og spøkefull form med mange underholdningselementer. Det tas gjerne i bruk fiffige tekniske virkemidler som tegnefilm, lydeffekter og dramatiseringer for å gjøre læringen enklere. Dessuten er programlederen (som på bildet gjør noe rart med handa for å holde konsentrasjonen til det sløve norske folk oppe) gjerne sentral og har veldig ofte en avslappet holdning til det hele.
- Men lærer det norske folk noe at dette da?
- Nei, det er man sterkt i tvil om. Det er nok underholdningen som står i sentrum når en samlet norsk befolkning benker seg for å se på disse programmene. Men om en eller annen faktaopplysning skulle snike seg inn likevel, er jo det å regne som et pluss.
- Takk skal du ha, Petrine Blichenszlager Gyldenfeldt.

Og til slutt et par populærvitenskapelige og fiffige tekniske virkemidler: bilder! (og rosa skrift). Hvorfor menn mister håret, og hvordan barn egentlig blir til og en helt irrelevant buss for å holde konsentrasjonen til det sløve norske folk oppe.

Æ gir dæm 6 måna

Gamlingan med ei kanne kaffe og Øystein Dolmen i spissen en tirsdags morgen i første åpningstime på Cafe Erichsen gir Ricks Cafe 6 måneder før den stenger pga konkurs.

Hva tror du??

De synes forresten også at det nye albumet til Bob Dylan er strøøkent.

Her om dagen fant jeg ut noe

Jeg fant ut at vampyrer er de vesnene jeg er reddest for.

Jeg tenkte meg nøye om og kunne ikke tenke meg noe vesen som skremmer meg mer, enten det er på film, i bøker eller i fantasien min.

Dette virker kanskje ikke som noen stor oppdagelse, men for meg var den veldig viktig. Jeg hater å svare på spørsmål om yndlings-ettellerannet, eller hoved-interesse eller drømme-hvasomhelst eller beste minne, ferie, kjærlighetssang, film. Gjennom tidene. I mitt liv.

Derfor var det en stor lettelse å finne ut at det er vampyrer jeg er reddest for. Jeg har vært det siden jeg var liten, og det har ikke forandret seg siden. Hvis noen spør meg om det, kan jeg svare kort og kontant. Ikke noe "noen ganger". Alltid. Sånn. Basta.

M...kansk mat

Det var den gangen da tre Mexico-entusiaster skulle ut og spise meksikansk mat. Dessverre var den meksikanske restauranten full og entusiastene hadde ikke bestilt bord. De gikk litt slukøret ut av restauranten og tenkte på hva de nå skulle spise. Da la en av de tre merke til en kjellernedgang like utenfor restauranten som så kontant nettopp hadde avvist dem. Det sto "latino club" og "meksikansk restaurant". Hurra! Et uoppdaget meksikansk smutthull! De gikk ned. Rundt og rundt, nedover og nedover. Det var stille. Ikke en lyd. Ei Dame dukket opp bak en disk. Hun så uforstående på jentene. De spurte litt nølende om det var åpent, og det var det, sa Dama. De fant seg et bord.

Det første som vakte deres mistenksomhet var musikken. Den lød da svært lite mexicansk. Indisk kanskje? Jaja, kanskje er de ikke like gjennomførte som der oppe, slo jentene seg til ro med. Så kom Dama for å gi dem menyene. Hun stanset opp foran bordet og da hun så den ornamenterte lysestaken, sukket hun tungt og høyt. "Jeg må nok skifte telys for dere", sa hun, og kastet et blikk bort på det andre bordet som for å indikere at det hadde vært mye lettere om jentene bare hadde byttet bord i stedet. Men de ble sittende. Og mens Dama gikk sin tunge gang etter lys, begynte de å utforske menyene. De hadde ikke hørt om noe av det som stod der. Hm. Spesiell meksikansk restaurant. Jaja. Dama kom tilbake med telys, og tente det. Så kom hun med vann i ei mugge, og tre glass. Hun spurte: "vil dere at jeg skal skjenke oppi glassene for dere eller...?" "Eh, neida, det går sikkert fint", sa jentene. Samtidig bestilte de stekt paprika med løk og litt forskjellig, som det sto. "Jeg veit ikke helt hva litt forskjellig betyr ennå men," sa Dama advarende idet hun gikk. Spennende. Like etterpå kom hun med en kurv med brød. "Dette er brød." sa hun. "Jaha." sa jentene.

Maten var kjempegod. Jentene fant aldri ut hva "litt forskjellig" var, men godt var det i alle fall. De hadde for lengst gitt opp å finne ut hva slags konsept denne restauranten hadde, nøt maten og så bort fra kontrasten mellom tequilareklamen og den indiske musikken. Etter at de hadde betalt regninga, viste Dama sitt tommeste ansiktsuttrykk og sa "Håper dere har hatt en opplevelse. Hadet." Og der fikk hun sagt det.

Da jentene hadde kommet seg opp til resten av verden igjen og fikk gransket reklameskiltet på nytt, konstaterte de at stedet var en marokkansk restaurant. Jentene kunne med en gang konstatere at de var big fans av marokkansk mat, og ikke minst marokkanernes livlige imøtekommenhet.

Frihet til å velge

Her om dagen satt jeg på trikken sammen med en transvestitt. Det syntes jeg var ganske spennende, og passet på å se snill ut i ansiktet, ikke glo, men ikke bevisst se vekk heller, og oppføre meg som om dette var helt vanlig og ikke minst ekstremt positivt for meg. Som om han la merke til at jeg var der i det hele tatt. Men uansett, jeg tenkte litt på hvor rart det må være å våkne om morgenen og kjenne etter: er jeg mann eller kvinne i dag? Og så gå ut i de klærne som passer magefølelsen best og regne med at vennene og omgangskretsen tilpasser seg og godtar det du velger å være akkurat den dagen. Og med ett ble jeg rett og slett misunnelig! Noen ganger når jeg står opp kan jeg for eksempel føle meg veldig engelsk. Jeg tenker på engelsk, snakker engelsk med meg selv og andre imaginære engelskmenn jeg måtte komme over, og synger engelske sanger inni hodet mitt. Når jeg kommer ut blant folk og åpner munnen for å si noe, vil hver eneste celle i kroppen min bare snakke på engelsk. Men da jeg tror det ville overraske enkelte (kanskje særlig de som veit hvem jeg er) , og jeg dessuten ikke kan være sikker på om alle kan forstå meg, må jeg undertrykke alle instinkter og lyster og si det jeg har å si på norsk. Og det kan jeg fortelle at føles som litt av en nedtur. Fra Dickens-engelsk til trøndersk, fra Westminster Abbey til Frukjerka, fra "I am very much obliged to you" til "káffe veintjle". Det må være som for en transvestitt å måtte bruke pissoar i skjørt.
Andre ganger er jeg svensk, jeg kan ha andre norske dialekter eller også er jeg oftere og oftere spansk, etter hvert som jeg lærer. Hva om jeg, i likhet med min nabo transvestitten kunne hatt friheten til å velge? Norsk, engelsk eller svensk? Og er denne byen som jeg bor i London, Stockholm eller Guanajuato i dag?

Det tycker jag vore muy bien, as a matter of fact.

I wonder where that fish has gone

Fish?
Here!

Jeg sier ifra allerede nå:

i år faller Kristi Himmelfartsdag på 17. mai. Én fridag mindre. Det er bare å begynne å grue seg. Og ikke minst begynne å planlegge hvordan alle Kristi Himmelfart-tradisjonene skal passe inn mellom 17. mai-tradisjonene. Det kan bli en logistikk-utfordring for noen og enhver: skal jeg gjøre ingenting før eller etter jeg spiser pølse? Og skal jeg stå opp og gå i tog, så legge meg og sove lenge og så stå opp igjen og spise is? At selveste 17. mai kommer akkurat på sjette torsdag etter første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn har ikke skjedd siden 1928, så vi kan nok regne med en nasjonal kollaps på linje med Y2K. Og vi husker jo hvor ille det gikk. Jeg anbefaler å slå av alle pc'er, tv'er, kaffetraktere og panelovner (kaldt, sier du? 17. mai skal være kald!) og å vite hvor fyrstikkene ligger før du legger deg 16.mai. Eller krev arbeidsgiver eller universitet for avspasering 18. mai og utsett Himmelsprett-tradisjonene til da.
La oss i alle fall være glade for at 17. mai ikke kommer på fredag den 13.

God, liten og langsom tid

I dag utforsker Ingrid, sammen med Thomas Hylland Eriksen og Magasinet fra lørdags-Dagbladet, om god tid er liten, lang, kort eller stor. I dag har Ingrid god tid. Dvs lang tid. Mye tid. Men er denne tida nødvendigvis god?

Ingrid kjeder seg. Hun tenker på at alle andre sikkert har dårlig tid, de har så mye de skal gjøre, så mange venner å møte, så mange fyllekuler å kure etter. Så mange jobber å gå på, så mange oppgaver å skrive, så mange telefoner å ta. Ingrid skjemmes av å ha god tid. Ingrid sier til seg selv at hun må lage seg dårlig tid. Hun må vaske, lese lekser, gå tur, bake ostehorn, egentlig må hun møte noen og gjerne drikke kaffe for at dagen skal føles hel og verdig.

Men så leser hun Magasinet (for så travelt har hun det jo ikke med å få seg dårlig tid at hun ikke kan ta seg god tid med Magasinet til frokosten) hvor sosialantropolog og forfatter Thomas Hylland Eriksen skriver om at taperne (det er de med god, lang og mye tid) må gripe muligheten til å styre sine egne rytmer. De må benytte seg av anledningen til å gjøre ting utelukkende for gledens skyld, legge merke til den første hestehoven, kjenne duften av svarthyll og lære seg alle Charlie Parkers soli utenat. Da vil nemlig taperne ende som vinnere, fordi de kan se tilbake på livet uten å bare tenke på alt de skulle ha gjort.

Jess, tenker Ingrid. Der kan jeg se. Nå skal jeg ut og gå på måfå. Det bruker nemlig Ingrid å gjøre når hun skal gå tur. Siden hun ikke eier stedsans, kan hun enkelt bare begynne å gå i hvilken som helst retning og, når hun føler at det passer bra, bestemme seg for å finne veien tilbake. Slik får hun seg lange gode turer i ulendt terreng. Tidligere har dette vært en litt vanskelig ting å innrømme for Ingrid, da hun har følt at man alltid må si ting som "Kyvannet", "Grønnlia", "Rønningen" eller "Estenstadhytta" når man kommer fra tur og noen spør hvor man har gått. Men i følge sos.ant. Hylland Eriksen er det nå legitimt å gå hvor man vil utelukkende for gledens skyld, og legge merke til morsomme småting.

Dette er hva Ingrid så på turen:
- fem mennesker, fremmede for hverandre, på vei opp eller ned samme bakke, alle iført rød anorakk
- en mann som strevde med å hive juletreet ut verandadøra
- en unge på vei ned en bakke i akebrett, baklengs mot sin vilje
- ei jente som åt snø mens hun lot som hun ikke gjorde det
- en gårdsplass hun sikkert ikke skulle ha sett, for det var jo blindvei og ikke helt naturlig å spasere rett inn der.

Ingrid sier seg fornøyd med turen og de små gledene. Resten av dagen prøver hun å fortsette i samme modus. Hun baker ostehorn. Rolig. Hun lytter til en gammel cd. Fint! Hun planlegger å se film til kvelden. Med horn til. Hun leser om Mayaenes kalendersystem. Fascinerende. Hun skriver en hyggelig e-post. Værsågod.
Det går fint.
Verdig taper er hun.

Men hun kan ikke hjelpe for at hun gleder seg til hun med all rett kan klage over dårlig tid, for mye å gjøre, å rekke, for lite søvn og for mye leverpostei. For Ingrid er nok dårlig tid fortsatt det samme som liten, men god tid. Og mye tid kan være godt, men langsomt.

Ingridable

Ingrid har blitt så vant til å fortelle om seg selv og sine bedrifter at hun ikke greier å slutte. Hun har fortalt om hendelser i Litauen, Russland, Polen, New York og Mexico. Kjedelige hendelser, spennende hendelser, og også de helt middels hendelsene. Nå tar hun deg med til Trondheim. Og ikke bare dit, men helt på innsida av denne byen, som både Victor Hugo (Fangen på Munkholmen), Johan Falkberget (Nattens brød) , Sigrid Undset (Kristin Lavransdatter) og Willy Ustad Fire Søsken) har skrevet om.. Byen som har fostret viktige mennesker som Peter Wessel Tordenskiold, Erling Ormsson Skakke, Erich Christian Dahl, Angar Mykle og Margaret Berger... Byen hvor du kan se Nidarosdomen, Erkebispegården, Munkholmen, Kristiansten Festning, Tyholttårnet, Studentersamfundet og Lerkendal Stadion. Men også en by som er spennende på innsida. En by hvor spennende mennesker bor.

Bli med på en reise til Ingrids verden, til Ingridable! Wilkomen, bienvenue, welcome, bienvenidos!